Selv om hun på forhånd hadde annonsert at hun kunne spille på både små og store scener, var det nok bra at den talentfulle singer/songwriteren fra Oslo fikk tilrettelagt forholdene i Fjæreheia for en konsert noe utenom det vanlige.
Fjæreheia drift fylte nemlig scenen med stoler, og delte ut sitteunderlag til dem som ville sitte på fjellknausen mellom scenen og de fastmonterte sitteplassene. På denne måten kom Wilhelmsen nærme sitt publikum, og stemningen ble en helt annen enn om alle tilskuerne hadde tatt plass helt borte på den konvensjonelle «tribunen».
Det stod imidlertid ikke på lyden, for den nå blonde popartisten hadde med seg fullt band, med blant andre dyktige Arild Olsen fra Arendal på trommer. Derfor hadde flere av sangene, som for eksempel «Rain from blue skies» et lydbilde som var mer enn stort nok til å fylle det grandiose anlegget.
Den intime stemningen var mer et resultat av Wilhelmsens underfundige anekdoter mellom sangene.
Musikken var det heller ingenting å si noe på, og den plateaktuelle artisten viste at både sang, gitar- og pianospill er noe hun behersker til fingerspissene.